Hopp til hovedinnholdet
www.matematikk.org

Ingen løsninger

Vi tar nå en liten tur utenfor pensum for å forklare hva som egentlig foregår når den karakteristiske likningen ikke har løsninger.

Gitt en differensiallikning på formen ay″+by′+cy=0 med a,b og c konstanter og karakteristisk likning ar2+br+c=0 uten løsninger. Ved bruk av

abc-formelen

abc-formelen sier at en likning på formen ax2⁢+bx+c=0 har løsningene x=−b±b2−4ac2a.

abc-formelen
, får vi følgende uttrykk r=s±t−1. Den generelle løsningen til likningen er gitt ved y=esx(C1costx+C2sintx). Vi skal nå vise at dette er den samme formelen som y=C1er1x+C2er2x

der r1 og r2 er to forskjellige løsninger av den karakteristiske likningen.

Komplekse tall

La i=−1. Et tall på formen a+bi er et komplekst tall. Vi kaller a for den reelle delen til tallet, mens b er den imaginære delen.

Mens vi tidligere har kalt roten til negative tall for «udefinert», definerer vi nå roten til −1 til å være det komplekse tallet i. Dermed er det ikke lenger riktig å si at andregradsuttrykk ikke kan ha løsninger; men at det ikke har reelle løsninger. For eksempel har likningen x2+1=0 ingen løsninger i de reelle tallene som vi til vanlig bruker, men den har de komplekse løsningene ±i. Merk også at om vi kun ser på de komplekse tallene på formen a+0i, får vi tilbake de reelle tallene.

Gitt et komplekst tall a+bi kan vi identifisere dette med punktet (a,b) i planet. Motsatt kan vi for hvert punkt (x0,y0) i planet assosiere det komplekse tallet x0+iy0. På samme måte som vi kan beskrive enhetssirkelen som alle punkter (x0,y0) i planet slik at x02+y02=1, kan vi bruke korrespondansen ovenfor til å beskrive enhetssirkelen som alle komplekse tall a+bi med egenskapen at a2+b2=1. Mer generelt kan vi definere lengde til et kompleks tall.

Definisjon

La z=a+bi være et komplekst tall. Lengden til tallet er gitt ved |z|=a2+b2.


Definisjonen ovenfor tar det komplekset tallet z=a+bi, ser på det assosierte punktet (a,b) i planet, og måler avstanden fra punktet til origo.

Eksempel

Betrakt det komplekse tallet z=1+i. Da er |z|=2, så det komplekse tallet kan assosieres med et punktet (1,1) i planet, som ligger på sirkelen med senter i origo og radius roten av to:

Her er z=1+i det blå punktet på sirkelen. Vi kan beskrive den reelle og imaginære delen av tallet ved hjelp av trigonometriske funksjoner. Vinkelen mellom den positive x-aksen og linjen mellom origo og z er tan−1(11)=tan−1(1)=π4. Da kan vi beskrive den reelle delen av z som 2cosπ4 og den imaginære delen av z som 2sinπ4. Da kan vi skrive z=1+i som z=2(cosπ4+isinπ4).

Her brukte vi ikke spesielle egenskaper ved valget av tallet vårt, så denne metoden fungerer for alle komplekse tall.

Definisjon

La z=a+bi være et komplekst tall. Når vi angir tallet på formen z=|z|(cosθ+isinθ) hvor θ er vinkelen mellom den positive x-aksen og linjen mellom origo og punktet (a,b) i planet, sier vi at z

er skrevet på polarform.

 

Trigonometriske funksjoner ble også brukt for å beskrive løsningene til andre ordens differensiallikninger når den karakteristiske likningen ikke har løsninger. Men i formelen for løsningen finner vi også eksponentialfunksjonen. La oss se på hva den har med komplekse tall å gjøre.

eulers formel

Det komplekse tallet eiθ kan skrives som eiθ=cosθ+isinθ for alle reelle tall θ.

 Om du setter inn θ=π får du den svært kjente likningen eiπ=−1.

Bevisskisse

Vi vet fra definisjonen over at vi kan skrive eiθ=r(cosϕ+isinϕ) hvor r=|eiθ|. Her er både r og ϕ avhengige av θ: om vi forandrer verdien av θ kan det forandre verdien av r og ϕ. Dermed kan vi se på r og ϕ som funksjoner avhengig av θ, så vi skriver r=r(θ) og ϕ=ϕ(θ). Om vi deriverer begge sider av likheten med hensyn til θ, får vi at ieiθ=r′(θ)(cosϕ(θ)+isinϕ(θ))+r(θ)(−ϕ′(θ)sinϕ(θ)+ϕ′(θ)icosθ)=r′(θ)(cosϕ(θ)+isinϕ(θ))+ϕ′(θ)r(θ)(−sinϕ(θ)+icosϕ(θ)) Men vi vet at eiθ=r(cosϕ+isinϕ), slik at ieiθ=r(icosϕ+i2sinϕ)=r(icosϕ−sinϕ) (siden i2=−1), noe som gir r(icosϕ−sinϕ)=r′(θ)(cosϕ+isinϕ)+ϕ′(θ)r(−sinϕ+icosϕ). To komplekse tall er like hvis og bare hvis de beskriver det samme punktet i planet, og for at det skal skje må de imaginære og reelle delene av tallene være like. Den reelle delen til venstresiden er −rsinϕ, mens den reelle delen til høyresiden er −ϕ′(θ)rsinϕ. Da var vi likheten −rsinϕ=r′(θ)cosϕ−ϕ′(θ)rsinϕ. Om vi setter inn ϕ=0 får vi likheten r′(θ)=0 noe som impliserer at r(θ) er konstant, altså uavhengig av θ. Om vi velger θ=0 får vi det komplekse tallet 1+0i som har lengde 1, som impliserer at r er konstant 1. Om vi gjør det samme for den imaginære delen, har vi likeheten rcosϕ=r′(θ)sinϕ+ϕ′(θ)rcosϕ. Om vi her setter ϕ=0 får vi r=ϕ′(θ)r eller 1=ϕ′(θ). Når θ er null er ei0=1, og vinkelen mellom dette komplekse tallet og den positive x-aksen er null grader, som gir ϕ(0)=0. Vi har at θ+C=∫1dθ=∫ϕ′(θ)dθ=ϕ(θ). Verdien ϕ(0)=0 gir C=0, og dermed er ϕ(θ)=θ. Dermed har vi skrevet om likningen eiθ=r(cosϕ+isinϕ) til eiθ=cosθ+isinθ. 

 

Nå kan vi vise hvordan en differensiallikning ay″+by″+cy=0 hvor den karakteristiske likningen ikke har reelle løsninger, kan løses med samme formel som i tilfellet hvor den har reelle løsninger: y=C1er1x+C2er2x. Anta at den karakteristiske likningen har løsninger r1=s+ti og r2=s−ti. Setter vi dette inn i formelen har vi y=C1e(s+ti)x+C2e(s−ti)x=C1esxe(ti)x+C2esxe(−ti)x. Vi kan trekke ut fellesfaktoren esx: y=esx(C1e(ti)x+C2e(−ti)x). Eulers formel gir e(ti)x=costx+isintx og e(−ti)x=cos(−tx)+isin(−tx)=costx−isintx. Dermed er y=esx(C1(costx+isintx)+C2(costx−isintx)). Skriver vi dette ut får vi

y=esx((C1+C2)costx+i(C1−C2)sintx)

y=esx(K1costx+K2sintx) for konstanter K1 og K2, der K1=C1+C2 og  K2=i(C1−C2).

Dette er den samme formelen vi hadde for andre ordens differensiallikninger med karakteristisk likning uten løsning.

 

 

Del på Facebook

Del på Facebook

Hopp over bunnteksten