Selv om det også i antikken var spredte forsøk på perspektivtegning, var det først i renessansen at malere på bred basis begynte å interessere seg for å gi bildene en visuell dybde. Til å begynne med var det mye prøving og feiling, men i tiden rundt det femtende århundre dukket det opp kunstnere som forsøkte å lage en matematisk teori for å framstille tre-dimensjonale objekter på en to-dimensjonal flate. Det var klart at objekter i bakgrunnen måtte framstilles som mindre enn objekter i forgrunnen for å gi bildet et anstrøk av realisme. Spørsmålet var hvor stor denne forskjellen skulle være.

Den første som gikk analytisk til verks med geometri som verktøy var italieneren Filippo Brunelleschi (1377-1446), men den første skriftlige behandlingen var det hans landsmann Leon Battista Alberti (1404-1472) som i 1435 ut boka "Della Pittura" hvor han bl.a. beskriver hvordan et sjakkmønster av gulvfliser vil se ut på et maleri.

Den neste som er verdt å merke seg er Piero della Francesca (1420-1492) med boken "De perspectiva pingendi" skrevet en gang mellom 1470 og 1490. I den får vi en detaljert framstilling av hvordan tegne to- og tre-dimensjonale objekter i perspektiv.

Det viktigste arbeidet med perspektiver i renessansen var kanskje "Underweysung der Messung mit Zirckel und Richtscheyt in Linien, Ebnene, und gantzen Corporen" fra 1525 skrevet av den tyske kunstneren og matematikeren Albrecht Durer (1471-1528).