Mesteparten av historien rundt generelle løsninger av 3. gradslikninger er beskrevet i biografiene til Girolamo Cardano (1502-1576) og Tartagli (1499-1557). Den første som klarte å finne løsningen av en generell 3. gradslikning var Scipione del Ferro (1465-1526). Han var professor ved universitetet i Bologna og hans løsning skriver seg fra tiden mellom 1500 og 1515. På denne tiden fantes det, i mangel på negative tall, 13 forskjellige 3. gradslikninger, avhengig av plasseringen til de ulike leddene, dvs. om koeffisientene var positive eller negative. del Ferro kjente til løsningen av en av disse 13. del Ferro publiserte aldri sin løsning, men mot slutten av karrieren røpet del Ferro sin oppdagelse for sine to studenter Fiore og della Nave. Men samtidig jobbet Tartaglia også med det samme problemet og i 1535 fant han, uavhengig av del Ferros etterfølgere, løsningen på problemet. Og ikke bare på del Ferros variant av de 13 mulighetene, men på alle 13. Tartaglia fortalte videre løsningen til Cardano som jobbet videre med løsningene og det er han som i dag bærer navnet til formelen som gir den generelle løsningen, den såkalte Cardanos formel.

Etter at 3.gradslikningen var løst skulle det vise seg at veien var kort til å knekke 4.gradslikningen. Cardanos student Ludvico Ferrari (1522-1565) klarte dette bare få år etter. Cardano tok da også med denne løsningen i sitt store verk Ars Magna. Framgangsm&ariing;ten er å redusere 4. gradslikningen til en 3. gradslikning.